Kråmyra stadion
AaFKs hjemmebane i perioden: 1977 - 2004
Publikumsrekord: Ca. 11.000 (AaFK - Molde, Tippeligaen 2003)
Banedekke: Gress

Utskjelt av motstanderne, elsket av supporterne og spillerne, men vanskelig å bli klok på for banemesteren. Garantist for store opplevelser med publikum omtrent ramlende inn på gressmatta. Blåbærlyng og bratt fjellside som hovedtribune. Et lokalt fenomen, deretter en nasjonal attraksjon. Til og med internasjonale BBC fikk øynene opp for "Myra" - verdens beste "Myra".

Etter nesten 90 år som fotballklubb var det her, i 2002, at Sunnmøres hovedstad endelig fikk oppleve et opprykk til vår øverste divisjon, og det var her vi fikk oppleve fotball i den samme divisjonen året etter. "Født og oppvokst på Kråmyra", synger supporterne. Den legendariske arenaen er som et hjem for flere tusen AaFK-ere, men opp i alt dette må vi aldri glemme dem som gjorde «Myra» til et hjem. I denne artikkelen skal vi vie ildsjelene deres fortjente plass, dem som over flere år jobbet for at trenings- og hjemmebanen sakte, men sikkert skulle åpenbare seg irrgrønn og innbydende mellom bergknauser og lyng, tryllet fram fra seks meter med søkkvåt myr.

Islagt Kråmyra omkring 1949/1950. Bildet er tatt av Rolf Aakvik, og oversendt oss fra sønnen Jan Aakvik i IKAMR (InterKommunalt Arkiv i Møre og Romsdal). Bak fra venstre: Kåre Myrseth, Sigurd Tafjord, Pål Nålsund, Oddvar Stokkeland og Asbjørn Krogen. Rekken foran: Svein Tømmerdal, ukjent, Martin Pedersen, Nils Larsen og Paul Nålsund. De to foran er Kjell og Anne-Lise Strand. Hunden på bildet heter Roggi, og var eid av Kåre Myrseth.

AaFK tok i bruk Kråmyra som sin hjemmebane i 1977, men første gang som treningsbane allerede i 1955. Jobben med å anlegge bane her startet i 1946, året etter at krigen var over og fotballen igjen kunne rulle som normalt. Selv om treningsbana var klar i ’55 ble det lagt ned mye arbeid før Kråmyra fikk æren av å bli Aalesunds Fotballklubbs hjemmearena etter Aksla stadion. I Aalesunds Fotballklubbs styreprotokoll fra 1946 kan man lese at de knappe treningstidene klubben var tildelt på Nørvebana rett og slett var uholdbare. Etter forslag fra Sjur Nørve rettet klubben blikket mot et område på Aksla for å på sikt bygge egen treningsbane. Dette området, Torvlømyra, på folkemunne kalt Kråmyra, var eid av Karl og Lars Volsdal med flere. Grunneierne var ikke uvillige til å selge, og dermed startet samtaler med disse. Formann Sigurd Nørve og varaformann Peder Puck var sentrale i disse samtalene.

Flere styremøter fulgte. Til tross for diverse tøffe diskusjoner, som blant annet handlet om prosjektets konsekvenser for arbeidet med klubbhytta på Ørskogfjellet, gikk arbeidet framover. Til styremøtet på Grand Hotel 31. oktober 1947 var man kommet langt, og entreprenør Leif Aarseth ble engasjert for å vurdere kostnadene for fyll og masse av et areal på 60 * 90 meter og 50 * 80 meter.  I tillegg hadde man kommet langt i planleggingen av undersøkelser av grunnen. Blant annet fant man ut at myra var seks meter dyp mot to meter som man først hadde antatt. Prosjektet ble også dyrere enn man hadde regnet med, og man foreslo å jobbe med prosjektet i etapper. I styreprotokollen for 1948 kan man lese at grunneierne ønsket to kroner per kvadratmeter for arealet på Kråmyra som målte 21,9 mål. En kjøpskontrakt ble renskrevet, og flere grunneiere ga avkall på areal kostnadsfritt. Hagearkitekt Njål Bele ble engasjert for utforming av bana samtidig som klubben søkte om tippemidler og støtte fra fond, samt rentefrie lån hos Norges Fotballforbund.

Dugnadsarbeid på Torvlømyra, populært kalt Kråmyra, i 1950. Foto: Per Anker Eriksen.

1950 kom, og planleggingsarbeidet fortsatte. Styret var ikke avvisende til et samarbeid med Rollon om det nye anlegget. Det ble argumentert for at Rollon også kunne bidra økonomisk, og at dette ville få fortgang på prosjektet. Et slikt samarbeid var noe styremedlem Finn Tolaas ikke var videre begeistret for. Likevel ble det satt ned en komité for å se nærmere på denne muligheten. Dette ble det senere ikke noe av, da Rollon gikk til innkjøp av et areal bak fjellet for bygging av eget anlegg. Dermed gikk Aalesunds Fotballklubb videre med arbeidet - uten samarbeid fra den noen måneder eldre klubben som i dag holder til i Larsgården. Styret jobbet godt, nøye og med iver for finansiering av det såkalte Kråmyraprosjektet. Blant annet ble Kråmyra leid ut til tivoli, det ble loddet ut motorsnekke og avholdt tombola - alt dette til inntekt for anlegget. 1. juni 1950 kunne man høre det første mineskuddet smelle på Kråmyra, og i en periode ble ivrige dugnadsgjenger kjørt i bil fra Utstillingsplassen hver eneste ettermiddag. Arbeidet ble ledet av Emil Sandø, som hadde vært svært involvert i byggingen av Nørvebana. I 1951 ble han utpekt som banekomitéens formann. Sammen med blant andre Peder Puck la han ned mye arbeid for utbyggingen av Kråmyra.

Erling "Yttis" Ytterland er en av klubbens legender, en entertainer med Kråmyra som lekegrind.

I september 1954, kort tid etter at klubben hadde feiret 40 år, ble et åreal på 90 x 52 meter tilsådd. Mot slutten av jubileumsåret var hovedfokus å få jord kjørt opp til Kråmyra med det mål for øyet å få tilsådd et område på 105 x 65 meter til våren 1955. I planene for årene fremover lå ikke bare treningsbane, men også klubbhus, skibakke og svømmebasseng. «Anlegget vil ligge som en perle i naturskjønne omgivelser, åpen for barna om dagen», het det fra klubbens side på midten av 50-tallet. I 1955 ble Kråmyra tatt i bruk som treningsbane med målene 90 x 52 meter. Det viste seg raskt at bana sank på midten, og mye arbeid måtte legges ned for å rette opp dette. Samtidig fattet kommunen interesse for både Kråmyra og Rollons anlegg bak fjellet. Det forelå planer for utbygging i Fagerlia, nært Nørvebana, og de andre av byens klubber kunne trenge flere baner til trening. Kommunen gikk derfor inn med kapital både til leie og vedlikehold. I 1961 åpnet igjen Kråmyra som treningsbane. Dette året sto også klubbhuset ferdig nord for gressmatta.

Da 1972 kom konkluderte man at det var behov for utvidelse av bana, med internasjonale mål (104 x 64 meter). Ny drenerende masse skulle på plass, likeledes nytt toppdekke, samt treningfelt og tribuner. Som på slutten av 40-tallet ble hagearkitekt Njål Bele trukket inn i arbeidet. Det ble også de ivrige dugnadsgjengene, men nye krefter var det dårlig med. Sommeren 1975 ble den utvidede bana tatt i bruk til trening. Året etter begynte arbeidet med tribune på nordsida, finansiert med reklameplakater på motsatt side. Det ble skrevet femårsavtaler, noe som finansierte tribune med plass til 1.500 mennesker. Denne sto klar til åpningskampen mot Kristiansund FK våren 1977. I april samme år brant klubbhuset ned, og dermed måtte spillerne bruke garderobene på Aksla stadion.

Paulo Dos Santos i duell med Magnus Kihlberg under Tippeliga-kampen mellom Aalesund og Molde i 2003. Kampen trakk cirka 11.000 tilskuere til "Myra" og endte 1-1. Foto: Svein-Aare Tollås / NTB Scanpix.

Nytt klubbhus ble påbegynt kun to måneder etter brannen, mye takket være godt og raskt arbeid i bystyret, formannskapet og Ålesund bygningsråd. Store deler av innredningsarbeidet ble gjort på dugnad, der seniorlaget fra 1977/78-sesongen la ned en formidabel innsats. På vestsiden av klubbhuset kom det i 1980 på plass treningsbane. De yngste i klubben hadde dette som kamparena, og denne var utstyrt med flomlys. Garderobeanlegg med sitteplasser over ga også det hurtigvoksende anlegget fasong. Mang en AaFK-supporter har gitt sine tangofargede helter en øredøvende velkomst ved innmarsj fra denne tribuna. På 80-, 90- og begynnelsen av 2000-tallet ble det også gjort mye arbeid på Kråmyra, og dugnadsviljen var stor, blant annet fra gjengen i Team Kråmyra.

24. oktober 2004 var det slutt. Mange slet med å holde tårene tilbake, og enda flere brukte veldig lang tid på å forlate arenaen. 24. oktober 2004 var likevel en vakker dag. Aalesund banket Kongsvinger 3-1, Amund Skiri grep mikrofonen og fikk med seg de 4.789 tilskuerne på en høylytt hyllest av den elskede hjemmebanen, og avslutningsvis gikk de opprykksklare spillerne æresrunden i et hav av bengalske lys, røyk og AaFK-sanger over anlegget.

Nå er det boliger på Kråmyra, oppført etter at klubben flyttet til Volsdalsneset og Color Line Stadion i 2005. Likevel kan du, om du setter deg i lyngen i den bratte åsen i sør, mane fram bilder fra en svunnen tid. Lukker du øynene, trekker pusten og holder deg godt fast hører du ennå jubelbrølet etter 5-1-seieren over Sandefjord i 2002. Bildene av klubblegender som Eivind Syversen, Amund Skiri og Bjørn Hatlø, i fri dressur på «verdens beste Myra», lever i beste velgående i minnene til tusener av AaFK-supportere som den dag i dag kaller legendariske Kråmyra stadion hjem.

Gi meg en M.

Gi meg en Y.

Gi meg en R.

Gi meg en A.


Kilde: AaFK Historisk Arkiv.