Leiðtoginn
Når AaFK denne sesongen er tilbake i Eliteserien, er Daniel Leo Gretarsson en av lagets ledere.
Foto: NTB Scanpix
Leiðtoginn er islandsk og betyr "lederen". Det er en beskrivelse som passer godt på mannen trenerteamet kåret til årets spiller for 2019.
Jobbet for far
Det var pappa Gretar og mamma Thordis som introduserte den da fire år gamle Daniel for fotball. Senior var selv fotballspiller for Grindavik, hvor Daniel også skulle gjøre karriere før AaFK hentet ham før 2015-sesongen.
Jeg må ta en lederrolle, og den skal jeg fylle på en god måte.
— Daniel Leo Gretarsson
- Det var ikke var så mye penger i fotballen da pappa var aktiv, så han måtte livnære seg ved siden av. Han jobbet som fisker om vinteren. Av og til trengte Grindavik ham tidligere på året, og da betalte de litt ekstra for at han skulle komme hjem fra fisket, forklarer Aalesunds nummer 3.
Daniel forteller at faren etter hvert sluttet som fisker, og begynte som maler i eget firma. Om sommeren arbeidet Daniel som maler, en jobb han kombinerte med fotballen.
- Jeg jobbet kanskje to-tre timer, og så fikk jeg stikke av et par timer midt på dagen for å trene, før jeg kom tilbake på jobb. Etter jobb var det trening igjen. Det fungerte veldig bra for meg, sier han og smiler.
Trigget av vraking
Unge Gretarsson viste tidlig fram sitt store fotballtalent, men var i sine yngre år liten av vekst. Der han ikke nådde opp fysisk, hadde han sin styrke i god teknikk. Rundt konfirmasjonsalder begynte han å vokse og utvikle mer muskler. På den samme tida fikk han trene med Grindaviks A-lag. Det er spesielt to navn Daniel trekker fram som viktige for utviklingen hans.
- Den treneren som introduserte meg for A-lagsfotball i Grindavik, var Ólafur Örn Bjarnason, som tidligere spilte for Brann. Han reiste hjem til Grindavik og ble spillende trener. En annen som hjalp meg mye, var "Janko", eller Milan Jankovic som han heter. Han har vært både hovedtrener og assistenttrener i Grindavik. "Janko" hentet meg klokka seks om morgenen før trening, og så kjørte han meg hjem etterpå. Han så mye i meg, og hjalp meg mye, blant annet med teknikken. Han visste at jeg ønsket å bli god, forteller Daniel, som etter hvert ble aktuell for aldersbestemt landslagsfotball.
I hans årskull fantes det veldig mange spennende fotalltalenter, og konkurransen om en plass i en ungdomslandslagstropp var stor. Daniel hadde et sterkt ønske om å bli tatt ut på G17-landslaget etter god utvikling i Grindavik, men nådde ikke opp. Det trigget ham.
- Jeg husker at det var veldig frustrerende, men det trigget meg til å trene mer enn andre. Å bli avvist innebar at jeg måtte trene hardere, forteller han og får et bestemt drag over ansiktet.
Oppdaget av Aabrekk
Da 1995-generasjonen var blitt 18-19 år gamle skulle han ta en plass. Under Kristinn Rúnar Jónsson fikk han debuten for G19-landslaget i en vennskapskamp mot Sverige. Daniel spilte 90 minutter som stopper i 3-0-seieren. På laget var også Adam Örn Arnarson og David Kristjan Olafsson, som senere skulle bli lagkamerater med Daniel i AaFK.
Harald Aabrekk, som i 2014 var speider for Aalesunds Fotballklubb, oppdaget Daniel under en kamp på sagaøya. Da spilte han venstreback.
- Jeg spilte mye på dyptliggende sentral midtbane og som midtstopper før jeg kom til AaFK. Det er der jeg alltid har vært best. Jeg ble brukt litt som venstreback som junior. Det var i en kamp som venstreback at Harald Aabrekk så meg for første gang, forklarr Daniel.
- Jeg spilte nok en veldig god kamp i den posisjonen, for AaFK ville at jeg skulle komme over. Jeg reiste til Ålesund for et treningsopphold som varte i ti dager, fortsetter han.
Nyheten om overgangen kom ut i midten av november 2014, og skulle gjelde fra 1. januar 2015. Bare noen uker etter at signeringen var i boks, ble det klart at Harald Aabrekk erstattet Jan Jönsson som hovedtrener.
- Jeg visste ikke mye om norsk fotball, bare at nivået var mye høyere enn på Island. Jeg visste at det var mer interesse rundt kampene, bedre spillere, og at det var et steg opp. På den tida trengte jeg å ta det neste steget for å utvikle meg. Jeg hadde utviklet meg godt i Grindavik, og oppnådd mye. Som juniorspiller ble jeg kåret til den beste spilleren på laget, ble toppscorer fra midtbanesposisjonen, ble utpekt som den mest lovende unge spilleren, og senere kåret til A-lagets beste spiller. Jeg ble også kåret til den beste idrettsutøveren fra hjembyen min. Da innså jeg nok at jeg måtte ta et steg videre. Jeg trengte en utfordring, sier Daniel.
Stortap på Lerkendal
Og utfordring, det fikk den da 19 år gamle unggutten. I den første serierunden i 2015 ventet Rosenborg på Lerkendal stadion foran 19.872 tilskuere.
- Jeg fikk en tøff start i Aalesund, slår Daniel fast. - Vi tapte 5-0. Jeg spilte ikke så mye etter den kampen. Kanskje trengte jeg å få den opplevelsen i fleisen, for det gjorde at jeg måtte trene enda hardere, reflekterer han.
- Det var en stor overgang. Jeg kom fra nest høyeste nivå på Island til å spille bortekamp mot Rosenborg, som var veldig gode den gangen. Ser jeg tilbake på det i dag, så trengte jeg nok litt mer tid før jeg fikk debuten, mener islendingen.
Harald Aabrekks tid i sjefsstolen varte ikke lenge. I slutten av april fikk veteranen sparken. Erstatteren var klubblegenden Trond Fredriksen, som med tida brukte Daniel i favorittposisjonene han hadde gjort stor suksess i hjemme på Island.
- Jeg husker ikke helt hva det var som førte til at jeg gikk fra å spille venstreback til å få kamper som midtstopper og dyptliggende midtbanespiller. Vi bare diskuterte det, prøvde det, og så at det fungerte. Vi fikk inn en god venstreback i Mikkel Kirkeskov, og da var det også enklere å flytte meg inn sentralt. Alle så at jeg hadde ferdighetene til å bekle en midtstopperrolle. Det var jo som stopper jeg var mest komfortabel også, så jeg var selvfølgelig fornøyd, forteller han.
Det var på slutten av 2016-sesongen Daniel fikk prøve seg mer som stopper, en av de to posisjonene han hadde blitt dyrket i hjemme på Island. I 2017 fikk han flere og flere kamper i posisjonen, men også sentralt på midtbanen. Den sesongen noterte han seg for 27 seriekamper. Deler av 2018-sesongen ble ødelagt av skader, men i fjor var den sympatiske islendingen bankers som stoppersjef sentralt i trebackslinja. Daniel var på bana i 29 av 30 seriekamper.
Lederrolle
I en alder av snart 25 år, og med over 100 kamper for Aalesund, mener han det er rett og rimelig å forvente at han skal ta ansvar.
- Trenerne vil at jeg, også med tanke på hvilken posisjon jeg har i laget, skal være en leder. Det er noe jeg har jobbet med de siste to-tre sesongene. Jeg er ikke en ung gutt lenger. Jeg er inne i mitt tjuefemte år. Jeg er såpass voksen at jeg ikke er en av dem som har potensial til å være god. Jeg skal være god. Jeg må ta en lederrolle, og den skal jeg fylle på en god måte, sier han bestemt.
- Jeg har mange kamper fra Eliteserien. Jeg har vært med på både mange seire og mange tap. Den erfaringen hjelper meg. Jeg vet hva som møter meg. Jeg har ikke noe å bevise, jeg må bare gjøre det jeg vet at jeg kan, legger Daniel til, og håper gode prestasjoner i Eliteserien skal føre til at han blir fast på det islandske landslaget med tida.
- Det er en utrolig god følelse hver gang jeg blir tatt ut. I fjor ble jeg tatt ut til EM-kvalifisering. Det viser at jeg har levert godt, og at trenerteamet til landslaget følger med på meg. Å bli tatt ut er en anerkjennelse for gode prestasjoner. Nå er målet å være med hver gang. Muligheten for at det skal skje er større når jeg spiller i Eliteserien, sier Daniel, sønn av Gretar, og en av dem det er størst forventninger til av AaFK-spillerne før årets sesong.
Daniel Leo Gretarsson
-
Født: 2. oktober 1995
-
Posisjon: Midtstopper
-
Trøyenummer: 3
-
Tidligere klubb: Grindavik
