Foto: Privat

På bildet: Parfait Bizoza og søskenbarnet Pacifique, som nå bor i Australia.

Året er 2004, AaFKs siste sesong på ærverdige Kråmyra. Dette er året før Aalesunds Fotballklubb flytter til et moderne anlegg med gode fasiliteter og kapasitet på over 10.000 plasser. Kråmyra stadion er flere ganger stappfull av ivrige supportere, og en rekke spennende kamper utspiller seg på de oransjes vei tilbake til Tippeligaen.

 

Langt unna heiarop, oransje og blå konfetti, buljong og poesi fra Ivar Mortens munn, er en familie på flukt og på vei til Norge. I Burundi er det krig. Til tross for at en fredsavtale ble undertegnet noen år tidligere, pågår det fremdeles kamper mellom opprørsgruppene National Liberation Forces (FNL) og Forces for the Defense of Democracy (FDD). Snart fem år gamle Parfait Bizozas familie har rømt fra det krigsherjede landet. Parfait selv ble født i en flyktningeleir i 1999 etter at foreldrene hadde rømt fra Burundi i 1993.

- Norges beste sted

Etter en tid på flukt ankommer guttungen og familien Skodje, noen få kilometer øst for AaFKs legendariske hjemmebane. Lite vet den lille gutten, som elsker lek med lærkula, at han en dag skal ikle seg den oransje drakta. I 2004 handler det først og fremst om å etablere seg i et nytt land, i en ny kultur, fjernt fra landet familien forlot.

- Skodje. Wow. Det å komme dit som liten gutt var en kjemperar, men helt fantastisk opplevelse. Jeg kunne ikke språket, og jeg kjente ikke kulturen. Jeg hadde nettopp begynt å lære meg kirundi, språket i Burundi, så jeg var i den fasen der man lærer språk, og lærte meg norsk veldig fort da jeg begynte i barnehagen. Jeg fikk meg raskt kompiser, og kom veldig godt overens med veldig mange. Det var ikke særlig vanskelig, forteller AaFKs midtstopper.

Den afrikanske familien, 11 mennesker totalt med foreldre, barn og søskenbarn, ble godt mottatt i sunnmørsbygda. Parfait kaller Skodje "det beste stedet i Norge".

På Sunnmøre fikk han vokse opp i trygge omgivelser, og sammen med vennene var han ofte å finne på fotballbana i barneårene. Kontrastene fra Burundi, der han først ble venn med ballen, var store. For en gutt som i sine første år hadde lite, var lærkula en trygg og god kamerat.

Parfait i aksjon for Raufoss mot Sandnes Ulf i OBOS-ligaen. Foto: Bildbyrån

- Jeg hadde mine første spark på en ball som treåring i hjemlandet mitt. Det var på gata. Jeg hadde fått en ball av bestemor. Jeg og søskenbarnet mitt spilte på gata. Det er veldig gode minner, noe av det jeg husker best fra hjemlandet mitt, sier Parfait og smiler.

- Det fantes ikke noe lag å bli en del av der jeg bodde. Det var ikke mange som drev med fotball rundt meg, så jeg spilte med familien min ute på gata. Jeg hadde ikke fotballsko, og spilte for det meste barbeint eller i finsko. Det var litt spesielle forhold, men jeg ble likevel frelst av fotballen, forklarer han.

- Jeg hadde ikke fasilitetene, men jeg hadde fotballen. Selve ballen. Det var jeg og den. Det var mer enn nok til å ha det gøy, slår Parfait fast.

Takker Jan Petter Hagen og Eirik Hoseth

I Norge fortsatte Parfait å dyrke kjærligheten til det vakre spillet, og det var tidlig klart at han hadde talent. Etter noen år i Skodje IL gikk veien videre til Ravn IL, hvor han spilte i tre år under Jan Petter Hagen, nåværende styreleder i Aalesunds Fotballklubb. Parfait beskriver Jan Petter med store ord, en utrolig god trener, men en enda bedre person! Videre fra Ravn gikk det til aldersbestemt fotball i AaFK. Etter noen sesonger på gutte- og juniorlaget, forlot han klubben til fordel for Herd. Drømmen om å en dag leve av fotballen som AaFK-spiller bar han likevel med seg. Parfait var fast bestemt på å returnere til Color Line Stadion. 

- Da jeg dro fra AaFK som junior sa jeg til gutta på laget at jeg en dag skulle komme tilbake. Om det tok to år, tre år eller fem år, så skulle jeg tilbake som A-lagsspiller. Jeg var ikke god nok da, så jeg spurte meg selv om hva jeg måtte gjøre for å bli det. Jeg gikk til Herd, men ville satse, trene og leve som om jeg var en toppspiller. Foreldrene mine og spesielt Eirik Hoseth hos Herd hjalp meg og pushet meg, og la alt til rette for at jeg kunne leve som en toppspiller. Fra jeg var 18 til 20 år trente jeg nesten seks økter i uka alene. I tillegg trente jeg med Hødd og AaFK samtidig som jeg var i Herd. Hødd to ganger i uka, AaFK én. Jeg var så sulten på å lykkes, og den sulten har jeg tatt med meg videre, først til Raufoss, deretter til AaFK, forteller han ivrig.

Lærer mye i Aalesund

Før denne sesongen skjedde det Parfait beskriver som "overraskende, men deilig". AaFK hentet ham tilbake. Nå har han fasilitetene rundt seg, og all hjelp han trenger for å utvikle seg som fotballspiller. Unggutten lar ikke de gode forholdene bli en hvilepute. Han snakker igjen om sulten etter å lykkes.

- Sulten kan jeg ikke miste. Jeg må heller jobbe enda hardere, slår han fast. - Jeg kan ikke miste den. Den må ligge i bunn og ikke forsvinne, selv når jeg nå befinner meg på et høyt nivå. I AaFK er det heller ikke vanskelig å jobbe hardt, legger han til.

Skodje-gutten trekker fram ringrever som Fredrik Carlsen, Oddbjørn Lie og Peter Orry Larsen som lagkamerater som hjelper og motiverer ham til å jobbe hardt med hver minste lille detalj.

- Lars og Andrea, fortsetter han. - De er superflinke, og er direkte i stilen. Det er lett å mistolke det de kommer med som kjeft, men det er det ikke. Med en gang man forstår at de bare vil ditt beste og pusher deg, da får du veldig mye ut av det. Bare på den korte tida jeg har vært her, så har jeg blitt en mye bedre fotballspiller på grunn av dem, forklarer Parfait med innlevelse.

Stolt representant

21-åringen har ikke bare gjort seg bemerket i AaFK. Også i hjemlandet Burundi har ledende fotballfolk fått med seg den blide og utadvendte midtstopperens utvikling. I oktober i fjor ble han tatt ut på landslaget for første gang. Å kunne kjempe for landet han måtte forlate er en stor ære, forteller han.

Sportslig leder i AaFK, Bjørn Erik Melland, poserer sammen med Parfait Bizoza rett etter at Skodje-gutten signerte kontrakt med Aalesund. Foto: aafk.no

- Det er veldig, veldig stort å få lov til å representere Burundi som landslagsspiller. Da jeg fikk spørsmål om det var aktuelt, så tenkte jeg meg ikke om to ganger. Det var klart at jeg skulle takke ja til landslaget. Vi er over 20 spillere på landslaget som ikke bor i landet. Vi har alle vært i samme situasjon og opplevd krigen. Det blir veldig spesielt når vi reiser til Burundi og skal kjempe for landet vårt, forteller Parfait - tydelig beveget, tydelig stolt.

I AaFK opplever han at det sportslige apparatet og resten av klubben støtter ham selv om landslagsoppdrag innebærer lange reiser til land langt borte.

- I AaFK er de glade på mine vegne. Jeg har full støtte for å reise på landslagsoppdrag. Det viser hvilken klubb AaFK er. Vi er en stor familie, konstaterer han.

Klar for debut

Tirsdag 16. juni kan han få sin første obligatoriske kamp som A-lagspiller i Aalesund. Da venter Molde til sesongstart på Color Line Stadion.

- Jeg gleder meg som et lite barn. Det er surrealistisk, dette her. Jeg tenker i ny og ne at "Oi, jeg kan få sjansen i Eliteserien for AaFK på Color Line Stadion".

En klynge av AaFK-spillere kjemper om ballen på trening. Parfait er nummer tre fra høyre. Foto: Srdan Mudrinic.

Er dere klare til dyst?

- Vi er klare, hele gruppa. Det kan bli et bra år, tror jeg. Vi har hatt fem måneder med preseason, så vi bør i alle fall være i form. De siste ukene skal vi spikre detaljene på plass, så er vi der, forteller han.

Parfait har brukt oppkjøringa godt, også da fellestreninger ble stoppet på grunn av utbruddet av den mye omtalte pandemien. Han takker sin treningsglade kjæreste for at formen ble holdt ved like. Og ikke bare det, Parfait takker jenta i sitt liv for mye mer enn det.

- Jeg har en kjæreste som selv spiller fotball. Hun legger ned en enorm innsats både i treningsarbeidet og i å gjøre meg så lykkelig som mulig. Da jeg spilte i Raufoss reiste hun ned for å besøke meg annenhver helg. Hun kjørte eller tok fly. Det ga meg mye motivasjon. Hun er der for meg hele tida. I alt. Før og etter oppholdet i Marbella, nå i coronatida. Hun er med meg på egentrening. Hun er mitt alt, sier han og blir nesten litt mo i knærna.

De gode ordene formelig flommer ut. Familien trekkes også fram. Å ha sine nærmeste rundt seg er en kjempestor fordel for en fotballspillers ve og vel, mener unggutten.

Parfait Bizoza på AaFK-trening sammen med Daan Klinkenberg. Foto: Srdan Mudrinic.

- Når vi får begynne å spille for publikum, og jeg får ha familien og dem jeg er glad i på tribuna, så blir det noe ekstra. Det blir godt, og det er godt å ha dem der i det daglige også. Jeg tenker mye på spillere som har familien boende et annet sted, kanskje i et annet land. De kommer hjem fra ei tung trening, må lage mat alene, og har ingen nære å være med. Jeg har det, og kan koble av fra fotball på en helt annen måte, sier den reflektere stopperen.

Med familie og venner rundt seg, og med sulten og iveren etter å lykkes, har Parfait alt som skal til for å oppnå store ting i AaFK.

Helt til slutt, Parfait. Hva er målet for sesongen?

- Å spille fast. Det er et mål. Jeg vil inn i elleveren så fort som mulig, svarer han kontant.